Inkludering av elever med psykisk utviklingshemming. Hvordan tilrettelegger skolen for deltakelse og utvikling av sosial kompetanse?

Abstract

The purpose of this study is to find out how schools in Ytre Nordmøre organize participation and development of social competence for mentally retarded students. Public policies in Norway are based on a relational understanding of disability, and include values for disabled persons as participation, empowerment, independence and equality. Also school legislation reflects these values. How does school facilitate the students’ development in relation to these values? I found no research on how schools in Norway facilitate the development of social competence of students with learning difficulties, and thought it was interesting to investigate this further. My question was therefore: "How do the schools facilitate for participation and development of social competence for students with mental disabilities?" I chose a case approach to the problem. My cases are three students and their program at school. I chose a triangulation of methods: Interviews of staff in schools, observation of the students and context around them and studying the key documents related to special needs education for each pupil. My main findings were that students in my investigation benefit from participating in the ordinary course of school with regard to developing social skills. They benefited also from in- class programs aimed at developing social competence of all pupils. The Norwegian school law demands that all students work together on subjects and learn social skills in the process. Pupils with mental disabilities have difficulties with this, and it becomes more and more difficult as they get older and the gap between them and the other pupils increases. The schools I investigated offered few other possibilities for mental retarded pupils working together with other pupils. Just one of the schools in my investigation facilitated learning of social competence in the special needs education. Despite the intention to develop social skills through participation in the school community, and despite concern among staff about the future of these children, there seemed to be low awareness of the importance social skills have for coping in their future lives. The way the special education and the participation in class were organized, affected the opportunity for participation and learning of social skills. It seemed that the cooperation between the teachers and the supporting staff was a critical factor for using the school community to facilitate the pupils’ development of social competence. I hope that my detailed case descriptions and reflections on some of the findings will give more knowledge about schools in my PPT district. Perhaps this study contributes to greater focus on the schools’ role in the development of social competence of students with mental disabilities.

Hensikten med denne studien er å finne ut hvordan skole på Ytre Nordmøre legger tilrette for deltakelse og utvikling av sosiale ferdigheter for elever med psykisk utviklingshemming. Det offisielle synet i Norge er en relasjonell forståelse av funksjonshemming. Viktige målsetninger for funksjonshemmedes livsvilkår er uttrykt gjennom begrep som deltakelse, uavhengighet, myndiggjøring og likeverd. Også i skolelovgivningen ligger det relasjonelle synet på funksjonsvansker til grunn. I den generelle delen av læreplanen er utvikling av elevenes sosiale kompetanse vektlagt for å oppnå kompetanse til å mestre livet. Hvordan tilrettelegges opplæringen for utviklingshemmede i skolen når det gjelder dette opplæringsområdet? Jeg fant ingen forskning av hvordan skolene i Norge legger til rette for utvikling av sosial kompetanse for elever med store lærevansker, og syntes det var interessant å gjøre en studie om dette. Mitt spørsmål var derfor: "Hvordan legger skolene til rette for deltakelse og utvikling av sosial kompetanse for elever med psykisk utviklingshemning?" Jeg valgte en kasustilnærming til problemet. Mine kasus er tre elever og opplegget deres på skolen. Jeg valgte triangulering av intervju, observasjon og dokumentstudie. Jeg intervjuet kontaktlærer, spesialpedagog og assistent til hvert av barna. Observasjon ble utført en dag av hvert barn på skolen. Dokumentstudien var av sentrale dokument knyttet til spesialundervisningen til elevene. Mine viktigste funn var at elevene i min undersøkelse deltar i skolemiljøet i ulik grad, avhengig av organiseringen av spesialundervisningen. Elevene trivdes godt, ifølge de ansatte. Informantene uttrykte både god kjennskap til og stor omsorg for elevene. De tre barna hadde nytte av å delta i den ordinære skolen når det gjelder å utvikle sosiale ferdigheter. De profiterte godt på målrettet arbeid med hele klassens sosiale kompetanse. Men det var vanskelig å bruke arbeidsfellesskapet om fag for å utvikle elevenes sosiale kompetanse, og det ble vanskeligere med økende alder. Skolene kompensert i begrenset grad for dette ved å tilrettelegge for andre arbeidsfellesskap innenfor skolens rammer. Jeg fant også at det var lite tilrettelagt for sosial ferdighetstrening innen spesialundervisningen ved de tre skolene jeg undersøkte. Til tross for målsetningen om å utvikle sosiale ferdigheter gjennom deltakelse i skolesamfunnet, og bekymring blant de ansatte om fremtiden til disse barna, syntes det å være lav bevissthet om hvor viktig læring av sosiale ferdigheter er for mestring av deres fremtidige liv. Måten spesialundervisningen og den tilpassede opplæringen i klassen ble organisert, påvirket muligheten for deltakelse og læring av sosiale ferdigheter. Det virker som mulighetene lærerne og assistentene har for samarbeid, var en kritisk faktor for å bruke skolemiljøet til å utvikle elevenes sosiale kompetanse. Mitt håp er at de detaljerte kasusbeskrivelsene i studien og refleksjon over noen av funnene, vil gi kunnskap som kan bidra til sterkere fokus på skolens rolle i utviklingen av sosial kompetanse for elever med psykisk utviklingshemming