| dc.description.abstract | Denne oppgaven har dreid seg rundt sosial læring. Studien ble gjennomført som en observasjonsstudie, hvor min observasjonsrolle var å betrakte som en perifer medlemskapsrolle. Utgangspunktet for å gå i dybden av sosial læring, var knyttet til læringen innenfor korpsvirksomhet, hvor medlemmenes mulighet til å lære av hverandre i skolekorpset var fokus for studien. Metoden var kvalitativ, og begrenset seg til å handle om tre nyankomne musikanter, og deres samhandling med mer kyndige medlemmer av skolekorpset.
Oppgaven ble innledet med å gi et innblikk i korpskulturen i Norge, hvor det ble redegjort for politisk satsning på korpsvirksomhet og frivillig arbeid. Utbredelsen av korpsvirksomhet kom frem, og synliggjorde behovet for å se på hva som kjennetegner læringen i korpset. Videre ble teori som handlet om sosial læring trukket frem. Først var fokuset bredt, og det ble presentert teori om mesterlære og Vygotskys teori om nærmeste utviklingssone. Deretter ble teorien penset inn på læring som følge av å delta i praksisfellesskap. Lave og Wenger var i denne sammenheng sentrale teoretikere, og deres forskning ble gitt en gjennomgang. Læring i praksisfellesskap, veien fra perifer til mer sentral deltakelse, og deltakerbaner var begreper som hadde særlig fokus i oppgaven. Det ble redegjort for hvordan medlemmer lærte av hverandre i korpset ved å gi beskrivelser på hvordan korpsøvelsen ble gjennomført. Studien hadde videre et kapittel hvor presentasjonen av innsamlet data kom frem. I dette kapitlet ble funn systematisert ved å strukturere materialet ved hjelp av kategorier. Etter at kategoriene var utkrystallisert, ble de gjennomgått på nytt i vårsemesteret. På den måten kom konklusjonene på funn frem. Ved hjelp av observasjonsdata som ble samlet i to omganger, ble grunnlaget dannet for å drøfte læring gjennom å delta, hvor det nødvendige tidsaspektet ble ivaretatt.
I drøftingen ble funn knyttet opp mot teori om sosial læring, og læring i praksisfellesskap. Det ble tydeliggjort at korpsaktivitet kunne relateres til Lave og Wengers teori om læring i praksis. Det ble funnet sammenfallende elementer med korpsdeltakelse og mesterlære, men her ble det også synlig at en fant faktorer som ikke var helt i tråd med prinsipper for mesterlære. Aktuell forskning som hadde relevans for korpsstudien ble drøftet underveis. Det ble også drøftet hvilke andre måter som kunne sikret økt kunnskap om læring i korps. Funn og teori ble knyttet opp mot undervisning i skolen, og satt i sammenheng med opplæring av barn med spesielle behov. Det viste at elever med spesielle behov klarte seg bedre i vanlige klasser enn i spesialklasser, og læringskulturen i korpset kan betraktes som positiv i forhold til å favne mangfoldet av individets sosiale og ferdighetsmessige nivå.
Ved at studien ble gitt en kritisk vurdering i forhold til validitet, ble det synliggjort at det vil være behov for å gi læring i korps en bredere gjennomgang. Konklusjonen pekte på at medlemmene utviklet seg fra å være perifere legitime deltakere til å bli mer kyndige praktikere. Læring i praksisfelleskap hadde relevans for praksisen i dette skolekorpset. Studien løftet frem en liten del av hvordan medlemmer lærer av hverandre, og satte fokus på en virksomhet som hittil i liten grad har blitt løftet frem. Det ble trukket frem at erfaringer og kunnskap som medlemmene utviklet som følge av å felta i korps, trolig ville være nyttig å ha med seg i nye praksiser og arenaer den enkelte beskjeftiger seg med senere i livet. Avslutningsvis i oppgaven ble det talt for at det trengs mer forskning på dette området, også i form av kvantitative studier av korpset. | no_NO |
