Å ta tilbake virkeligheten- en kvalitativ studie om mestring hos personer med rusmiddelproblemer

Abstract

I følge Folkehelseinstituttet vil mellom 10 og 20 prosent av befolkningen i Norge får en ruslidelse i løpet av livet, og alkohol er det flest utvikler skadelig bruk eller avhengighet til. Den innvirkningen rusmiddelproblem har på familien er ofte stor, og påvirker alle områder i livet. De senere årene har det vært et økt fokus på pårørendes rettigheter, og de som lever som pårørende til noen med rusmiddelproblem kan i dag få tilbud om egen behandling. I forskningslitteraturen deles ofte pårørende inn i fem grupper; pårørende som kunnskapskilde, som omsorgsgiver, som pasientens representant, som en del av pasientens nærmiljø og, til sist, som individ med egne behov (Helsedirektoratet, 2008). I dette forskningsprosjektet er fokuset på pårørende som personer med egne hjelpebehov. Studien handler pårørende som lever i nær relasjon til personer med rusmiddelproblem som partner, og mottar oppfølging i spesialisthelsetjenesten. Jeg undersøker hva som hemmer og fremmer mestring hos de pårørende gjennom tre underspørsmål; 1) På hvilken måte har oppfølgingen fra spesialisthelsetjenesten innvirkning på opplevelsen av mestring? 2) Hvordan blir skam tematisert i intervjuene, og har skam innvirkning på mestringsprosessen? 3) Hvilken betydning har opplevelsen av anerkjennelse og hvordan påvirker den opplevelsen av mestring? Datamaterialet består av åtte dybdeintervju av pårørende som har oppfølging ved en ruspoliklinikk i Norge. I forskningsprosjektet er jeg ute etter de pårørendes fortellinger om hvordan de håndterer hverdagen som pårørende til noen som har et rusproblem, og på den måten å identifisere hvordan de mestrer. I analysekapitlet presenterer jeg fire hovedtema der de tre første hovedtemaene omhandler de pårørendes kontekst; rus og atferd, belastninger og barnas beste. Det siste hovedtemaet omhandler hvilke strategier de pårørende benytter for å håndtere livet, altså mestringsstrategier. Et sentralt funn i forskningsprosjektet er at skam og stigma er tett knyttet til rusmiddelproblemer, og skamfølelsen er sentral hos mange av de pårørende. Analysen viser videre at skam og anerkjennelse har innvirkning på mestring på ulike måter. Om partneren er i aktiv rus påvirker mestringsstrategiene. Til slutt påvirker lengden oppfølging i spesialisthelsetjenesten mestringsstrategiene. I hvor stor grad de har bearbeidet sin pårørendeproblematikk innvirker på skamfølelsen, og behandling i spesialisthelsetjenesten kan bidra til at skamfølelsen blir mindre fremtredende. Anerkjennelse på den andre siden kan bidra til at de pårørende opplever å bli sett og det gir rom for endring. For noen handler det om opplevelsen av å være en egen person og mulighet til å ta tilbake virkeligheten. Det er mange ulike faktorer som påvirker mestring, og det mest sentrale er at mestring fremstår som en prosess, fremfor et karaktertrekk eller en stil.

Abstract According to The Norwegian Institute of Public Health approximately 10-20 percent of the Norwegian population will develop drug or alcohol related problems during the life course. Harmful drinking or alcohol addiction constitutes the primary substance abuse problem in Norway. Drug and alcohol related problems have considerable impact not only on the lives of those addicted, but also on the lives of their relatives. During the last decade the focus on the situation of relatives has increased, and legal rights for relatives are implemented. In the research literature, relatives are often divided in five categories; relatives as 1) knowledge source, 2) caretakers, 3) the patient’s representatives, 4) part of the patient’s environment and 5) persons with individual needs (The Norwegian Directorate of Health, 2008). The latter category is the focus of the present thesis. I investigate the experiences of relatives who live in a close relationship to somebody with an alcohol or drug related problem. I discuss which factors restrain or promote coping among relatives who receive treatment from the specialist health care service. My research questions are: 1) In what way does the treatment in the specialist health care service influence the experience of coping? 2) In what way is shame thematized in the interviews, and does this influence the coping processes? 3) Which consequences do experiences of recognition have, and how does this influence coping? The analysis is based on eight interviews with relatives who receive treatment in a policlinic in Norway. I investigate the relatives’ narratives on how they experience and manage their everyday life as a relative to an individual with substance abuse problems. Four main themes are identified in their stories. Three of these concern the relatives’ context; drug related behavior, burdens and caring for children. The last theme concerns coping strategies. An important finding is how central the feeling of shame and stigma are to many of the interview persons. The analysis shows that shame and recognition influence coping in different ways. Furthermore, the status of the dependency problem is important. Whether the person they are relative to has an active alcohol or drug problem, or is sober at present, affect their coping strategies. Finally, for how long the relatives have received treatment affects their coping. How they manage to work with their problems can influence the feeling of shame, and treatment in the specialist health service seems to contribute to reducing feelings of shame. Recognition seems to contribute to the feeling of appreciation for the relatives, and that makes alteration possible. For some of the relatives this can give them the opportunity to take their life back by being empowered. There are many different factors that influence coping, but the most central element is that coping is a process, rather than a trait.