Det sårbare samarbeidet. Ei kvalitativ, retrospektiv studie av føresette og skulen si oppleving og forståing av samarbeid for elevar med skulevegring.

Abstract

This Master’s thesis aims to extend our knowledge of the parental experience when their child refuses to go to school. In particular, I wish to reveal how the parents themselves feel they are received by the school and how their case is followed up. The goal of the study is therefore to obtain new knowledge and provide new viewpoints for those who meet with the parents of children who are refusing to attend school for a variety of reasons. The thesis is a qualitative, retrospective study for which I have conducted semi-structured interviews with eight selected interviewees. Four of these are teachers and advisers at two different schools, and four are parents/guardians. The main focus is on the parents’ perspective, but the school’s viewpoint has been included to put matters into context. The definition of the school refusal phenomenon is in line with that described in Kearney & Silverman (1999), and aspects of the phenomenon are also illustrated. The issue is as follows: How do parents whose child refuses to go to school experience the manner in which the school receives them and follows up their case? The research question is as follows: What are the maintenance factors in the home-school relationship when a child refuses to attend school? The terms school refusal, experience, receive and follow up are keywords that have been operationalised and used in analysing the findings. The findings are also presented in an adaptation of the analytical model of Nordahl (2014) in the discussion section. I consider the chosen categories to be central to determining the prerequisites that must be in place to enable parents to speak about the quality of home-school cooperation. These categories have also been used in drawing up the interview guide. The main findings reveal that parents find that the schools’ follow-up varies greatly, and that they themselves are often excluded from the process from when they first voice their concerns, and also subsequently when the child’s absences increase. The child itself is involved to a minimal extent, and it emerges that there may be professional disagreements among those who are there to help the child. The number of meetings is often overwhelming, and some feel that they are only there in order to receive information. On the other hand, all parents experience that they are more included after the child has begun in a new school. An examination of selected theory on this subject reveals that the theoretical knowledge of the phenomenon is divergent, which can result in differing opinions held by those who are there to help the child. Furthermore, it was seen that the research literature contained little relating to an appraisal of the parents’ role as a resource when their child refuses to attend school. The schools in the iv study have a differing understanding of the phenomenon, while the parents have a more uniform view of it. There are school professionals who are very aware of the importance of empathy and relational expertise, while there are others elsewhere who lack these insights. Empirical data was found suggesting that environmental factors influence cooperation, and therefore also children who refuse to attend school. All in all, this helps explain why some parents feel they were well received by the school and that their case was followed up to their satisfaction, while others do not share this experience.

Samandrag Masteroppgåva tek sikte på å få kunnskap om dei føresette si oppleving når barnet deira har skulevegring. Nærare bestemt ønsker ein å belyse korleis dei føresette sjølv meiner dei vert møtt og fylgt opp av skulen. Såleis vil formålet med studien også vere å tilføre ny kunnskap, og gi ein ny synsvinkel til personar som møter føresette til barn som av ulike årsaker vegrar seg for å gå på skulen. Masteroppgåva er ein kvalitativ, retrospektiv studie der eg har nytta semi-strukturerte intervju. Utvalet baserer seg på åtte intervjupersonar. Fire av desse er lærarar og rådgjevarar på to ulike skular, og fire er føresette. Fokuset i oppgåva er på dei føresette sitt perspektiv, men skulen sitt synspunkt er teke med for å sjå samanhengar. Synet på skulevegring som fenomen vert i oppgåva i tråd med Kearney & Silverman (1999) sin definisjon. Delar av fenomenet skulevegring vert også belyst. Problemstillinga er: Korleis opplever føresette til barn med skulevegring seg møtt og fylgt opp av skulen? Forskingsspørsmålet er; Kva er oppretthaldande faktorar i relasjonen heim-skule når eit barn har skulevegring? Omgrepa skulevegring, oppleving, møte og fylgje opp er kjerneord som er operasjonalisert, og brukt i analyse av funn. Funna blir også presentert i eiga bearbeiding av Nordahl (2014) sin analysemodell i drøftingsdelen. Dei valte kategoriane har eg sett på som sentrale, for å kunne belyse kva føresetnadar som bør vere på plass for at dei føresette skal kunne seie noko om kvaliteten på heim-skule samarbeidet. Kategoriane vart også brukt i utarbeiding av intervjuguide. Hovudfunna viser at dei føresette opplever varierande oppfølging, og at dei tidvis er ekskluderte. Dette gjelder frå dei formidlar ei bekymring, men også vidare når fråveret til barnet aukar. Barnet vert i lita grad involvert, og det kjem fram at det kan vere faglege ueinigheit mellom dei som skal hjelpe barnet. Talet på møter er tidvis overveldande, og nokon opplever å berre å vere den som skal informerast. Derimot opplever alle føresette seg meir inkluderte etter eit skulebytte. Ved gjennomgang av valt teori finn ein at den teoretiske kunnskapen om fenomenet ikkje er einsidig. Dette kan skape ulik forståing frå dei som skal hjelpe barnet. Vidare ser ein at forskingslitteraturen femnar lite om når det gjeld å sjå på dei føresette si rolle som ein ressurs når eit barn har skulevegring. Skulane har ulike forståingar på fenomenet, medan dei føresette har derimot eit meir likt syn. Det er skuletilsette som er bevisste på tydinga av empati og relasjonskompetanse, medan det på nokon skular kjem det fram mangel på dette. Ein finn også gjennom empiri at miljøfaktorar påverkar samarbeidet, og dermed også barnet med skulevegring. Samla sett har dette gitt ei forklaring på kvifor nokon føresette opplever seg godt møtt og fylgt opp, medan andre ikkje opplever det slik.