Pårørendearbeid gjennom en salutogen tilnærming. En litteraturstudie om hvordan sosialarbeidere i kommunalt psykisk helsevern kan hjelpe pårørende som sliter

Abstract

Mange pårørende rapporterer om en mangel på involvering i sykdomsforløpet til sine nærmeste, og uttrykker en opplevelse av å bli oversett og utilstrekkelig informert av personalet. Dette kan resultere i en betydelig belastning for de pårørende, og mange opplever en forverring av deres egen helse som en konsekvens. Denne observasjonen er støttet av relevant faglitteratur. Vi ønsket å finne ut hvordan vi som sosialarbeidere i det kommunale psykiske helsevernet, kan iverksette Antonovskys salutogene tilnærming for å hjelpe de pårørende som sliter. Denne studien har brukt en induktiv-deduktiv og teoribyggende tilnærming basert på eksisterende litteratur. Det er tatt i bruk fagfellevurderte forskningsartikler som presenterer funn fra kvantitativ og kvalitativ forskning, og funnene ble analysert med fokus på "egenstyrke og mestring", "støtte" og "kunnskap, forståelse og informasjon". Basert på funnene, kommer det frem et utvilsomt behov for forbedret kommunikasjon med pårørende i helsevesenet. Dette støttes av funnene i denne studien, som indikerer at pårørende ofte mangler nødvendig informasjon og forståelse for deres aktuelle situasjon, og opplever en mangel på samarbeid og støtte fra helsepersonell. Diskusjonen fremhever at det ikke finnes en universell løsning, og at det er viktig å anvende individuelle tilnærminger som tar hensyn til de pårørendes unike livssituasjon og livskvalitet for tidlig intervensjon. Dette kan bidra til å forhindre at de pårørende føler seg alene i møte med de store utfordringene som det kan innebære å være pårørende. Det blir avslutningsvis konkludert med at ved å anvende Antonovskys teori om salutogen tilnærming, har vi muligheten til å styrke de pårørendes selvstendighet, forbedre deres opplevelse av mestring og utvikle deres forståelse for den omsorgssituasjonen de befinner seg i. Dette krever at vi tenker utenfor boksen der de pårørendes behov prioriteres ved å kunne skape en bedre opplevelse av sammenheng.

Abstract Many next of kin reports a lack of involvement in the course of the illness to their loved ones, and express an experience of being overlooked and insufficiently informed by the staff. This can result in a significant burden for the next of kin, and many experience a deterioration in their own health as a consequence. This observation is supported by the relevant academic literature. We wanted to find out how we, as social workers in the municipal mental health service, can implement Antonovsky's salutogenic approach to help the next of kin who are struggling. This study has used an inductive-deductive and theory-building approach based on existing literature. Peer-reviewed research articles have been used that present findings from quantitative and qualitative research, and the findings were analyzed with a focus on "own strength and mastery", "support" and "knowledge, understanding and information". Based on the findings, there is an undoubted need for improved communication with next of kin in the healthcare system. This is supported by the findings in this study, which indicate that next of kin often lack the necessary information and understanding of their current situation, and experience a lack of cooperation and support from healthcare personnel. The discussion highlights that there is no universal solution, and that it is important to use individual approaches that take into account the next of kin’s unique life situation and quality of life for early intervention. This can help to prevent the next of kin from feeling alone in the face of the great challenges that being next of kin can entail. Finally, it is concluded that by applying Antonovsky's theory of the salutogenic approach, we have the opportunity to strengthen the next of kin’s independence, improve their experience of coping and develop their understanding of the care situation they find themselves in. This requires us to think outside the box where the next of kin's needs are prioritized by being able to create a better sense of coherence.