«Kun at det skjer med Orden». Rettssaken mot Hans Nielsen Hauge og institusjonaliseringen av Haugebevegelsen

Abstract

Temaet for denne artikkelbaserte avhandlingen innen kristendomshistorie er utviklingen av Haugebevegelsen i perioden 1814–1842, med et hovedfokus på Norge og en case-studie av bevegelsen i Sverige. Mye av forskningen på Haugebevegelsen har konsentrert seg om bevegelsens første år fram til rettssaken mot Hauge, en begivenhet som gjerne har blitt betraktet som slutten på Norges første folkebevegelse. I denne avhandlingen settes søkelyset på hvordan rettssaken fungerte som en katalysator for bevegelsens videre utvikling gjennom begrensninger og muligheter for gjenopptaking av virksomheten. Undersøkelsen er avgrenset til studiet av forsamlingspraksisen i bevegelsen: hvordan denne ble legitimert, hvilken rolle Hauge spilte for utviklingen, og hvilke elementer av brudd og kontinuitet som kan sees i forhold til tiden før og etter undersøkelsesperioden. Avhandlingens teoretiske perspektiv er institusjonalisering, med særlig vekt på kulturelt-kognitive elementer. Utviklingen av bevegelsen etter rettssaken sees som en uformell institusjonaliseringsprosess, med innføring og tilpasning av oppfatninger og praksiser for å løse dilemmaer. Institusjonalisering forstås både som en kontinuerlig dialektikk og som en kumulativ prosess, som kommer til syne gjennom ulike bærende elementer, som symboler, relasjoner, aktiviteter og artefakter. Avhandlingen viser hvordan rettssaken mot Hauge satte en stopper for den konfliktskapende aktiviteten i bevegelsen og ble en drivkraft i institusjonaliseringen av forsamlingspraksisen. I Norge søkte haugianerne å etablere en forsamlingspraksis som i stor grad oppfylte de juridiske kravene; i Sverige oppsøkte haugianske predikanter vennligstilte prester som tillot deres forsamlinger. Samtidig fortsatte anklager fra rettssaken som Hauge ikke ble dømt for, som sekterisme og svermeri, å legge føringer for bevegelsens utvikling. Ønsket om å framstå som rettroende ble styrende for blant annet utgivelsen av forsamlingslitteratur og for begrensning av lekmannsforkynnelsen. Hauge spilte en aktiv rolle for bevegelsens virksomhet etter rettssaken både som pådriver og brems. Hans tydelige føringer virket institusjonaliserende ved at oppfatninger og praksiser knyttet til haugianske forsamlinger ble mer strømlinjeformet og tilpasset lovverkets reguleringer. Han spilte også en sentral rolle for utviklingen av bevegelsen etter sin død gjennom sitt testament, med institusjonalisering av eldsteordningen som kontrollstruktur i bevegelsen. Hauges aktive rolle var også bærende for ekspansjonsforsøket til Sverige i det han gjorde kjent og koordinerte framstøtet og satte grenser for mulig samarbeid. Tilpasningene av forsamlingspraksisen ble legitimert på ulike måter. Innad ble det argumentert med at justeringene var en forbedring og egentlig ikke var av vesentlig karakter; utad ble haugianernes rettroenhet og lovlige praksis vektlagt. Institusjonaliseringen av bevegelsen etter rettssaken var et brudd med mye av variasjonen, spontaniteten og lovstridigheten i den tidlige bevegelsens forsamlingspraksis. Samtidig medførte videreføringen av sentrale elementer av bevegelsens forsamlingspraksis under ledelse av Hauge også en sterk bevissthet hos haugianerne om at vekkelsen fortsatte, i Hauges ånd. Denne bevisstheten ble videreført til senere tider og generasjoner, som på lignende vis har sett seg selv som arvtakere etter Hauge.

Abstract The topic of this article-based thesis in the history of Christianity is the development of the Haugian movement in the period 1814–1842, with a main focus on Norway and a case study of the movement in Sweden. Much of the research on the Haugian movement has concentrated on the movement's early years, up to the trial against Hauge, an event often regarded as the end of Norway's first popular movement. This thesis sheds light on how the trial served as a catalyst for the movement's further development, through constraints and opportunities for resuming its revival activities. The study is delimited to the examination of assembly practices within the movement: how these were legitimated, the role Hauge played in the development, and what elements of change and continuity there are in relation to the time before and after the period under investigation. The theoretical perspective of the thesis is institutionalization, with a particular emphasis on cultural-cognitive elements. The development of the movement after the trial is seen as an informal process of institutionalization, involving the introduction and adaptation of beliefs and practices to resolve dilemmas. Institutionalization is understood both as a continuous dialectic and as a cumulative process, manifested through various carriers such as symbols, relationships, activities, and artifacts. The thesis demonstrates how the trial against Hauge halted the conflict-generating activities within the movement and became a driving force in the institutionalization of assembly practices. In Norway, Haugians sought to establish assembly practices that largely met the legal requirements; in Sweden, Haugian preachers approached sympathetic priests who allowed their gatherings. Meanwhile, accusations from the trial that Hauge was not convicted for, such as sectarianism and enthusiasm, continued to influence the movement's development. The Haugians’ desire to appear orthodox guided the publication of assembly literature and restrictions on lay preaching. Hauge played an active role in the movement's activities after the trial, both as a driving force and as a restraint. His clear guidelines had an institutionalizing effect, as beliefs and practices associated with Haugian gatherings became more streamlined and adapted to legal regulations. He also played a central role in the movement's development after his death through his final will, institutionalizing an informal organization of elders as a control structure within the movement. Hauge's active role was also pivotal in the movement's expansion into Sweden as he made the initiative known and coordinated it, while also setting boundaries for potential collaboration. Adaptations of assembly practices were legitimated in various ways. Internally, it was argued that the adjustments were pragmatic improvements and were not really significant; externally, the Haugians emphasized the orthodox and legal nature of their practices. The institutionalization of the movement after the trial represented a break from much of the variation, spontaneity, and illegality in the early movement's assembly practices. However, the continuation of key elements of the movement's assembly practices under Hauge's leadership also instilled a strong awareness among Haugians that the revival continued in Hauge's spirit. This awareness was passed down to later generations, who similarly saw themselves as heirs to Hauge's legacy.