Her og der, fjern og nær. En studie av unge menn som kom til Norge som enslige mindreårige flyktninger

Abstract

Sammendrag I denne studien vil jeg undersøke hvordan de opplever sosial støtte i tilpasningsprosessen til det norske samfunnet, så vel som i kontakten med familien sin i hjemlandet eller andre land. Enslige mindreårige flyktninger er en fellesbetegnelse for barn og unge under 18 år, som kom til Norge som asylsøker eller overføringsflyktning uten foreldre eller andre med foreldreansvar. Studiens problemstilling er: Hvor finner enslige mindreårige flyktninger støtte i eksiltilværelsen, og hvordan står lokal støtte og transnasjonal støtte i forhold til hverandre? Vellykket etablering av nye støttende relasjoner i mottakerlandet er essensielt for den psykologiske tilpasningen hos enslige mindreårige. Teorier som er brukt er sosial støtte,transnasjonalitet og akkulturasjon.Studien er gjort på bakgrunn av kvalitative intervjuer med fem unge menn fra 22 til 24 år som kom til Norge som enslige mindreårige flyktninger. I praksis avsluttes den offentlige omsorgen ved fylte 20 år, og jeg undersøker hvordan de unge mennene opplever sosial støtte fra de ble bosatt i en kommune og frem til i dag der de lever selvstendige liv. Informantene i denne studien har to interessante fellestrekk: For det første er alle unntatt en, kommet til Norge uten å ha noe familie i landet. De har altså måttet klare tilpasningen til det norske samfunnet uten denne støtten som mange andre enslige mindreårige har. For det andre har alle kontakt med sin nære familie i utlandet. Disse to fellestrekkene gjør gruppen som helhet godt egnet til å studere de transnasjonale båndene, og den støtten de får gjennom disse. De unge i denne studien får støtte fra ulike hold, fra inn- og utland, i sin eksiltilværelse. De oppfatter tiden de bodde i bofellesskap som positiv, og fremhever emosjonell støtte i form av omsorg og trygghet, informativ støtte i tilegnelsen av norsk kulturkompetanse som språklige og sosiale koder. Den forventede støtten, det at de kunne føle seg trygge på at de ansatte tok seg av dem i tilfeller hvor de skulle bli syke eller det skulle oppstå brann, var vel så viktig som den mottatte støtten, som når de var lei seg og trengte noen å snakke med eller hjelp til å forstå sosiale koder i forhold til nordmenn. Denne støtten kom først og fremst fra ansatte, men også andre beboere. ut. Det som imidlertid flere peker på er den manglende inkluderingen blant norsk ungdom og i norske miljøer i tiden under kommunal omsorg. Av de unges kontakter i det norske samfunnet i dag får de sosial støtte hovedsakelig fra venner fra eget hjemland. Støtten er både emosjonell, instrumentell og informativ, men først og fremst blir den emosjonelle støtten trukket frem som viktig. Noen forteller at de har norske venner, men alle uttrykker vanskeligheter med å bli kjent med norske jevnaldrende