Erfaringer når nær familie dør. Hvordan opplever muslimske pårørende møtet med helsepersonell i Norge?

Abstract

Innvandrerbefolkninga i Norge er relativt ung. Prognoser viser imidlertid at andelen eldre vil øke sterkt i årene som kommer. Dette medfører at vi sannsynligvis vil oppleve flere dødsfall fra ulike minoritetsgrupper på norske sykehus og sykehjem. Formålet med denne studien har vært å samle erfaringer og opplevelser som muslimske pårørende har hatt, når nær familie har vært i terminal fase. Kunnskap om hvordan muslimer opplever pårørenderolla i møte med helsepersonell i Norge er mangelfull, og vil være et viktig innspill for å vurdere hvordan praksis eventuelt kan forbedres. Studien er kvalitativ og bygger på dybdeintervju av 8 muslimer. Data er samla fra flere større byer i Sør-Norge, og både første- og andregenerasjons innvandrere deltar. Funn i studien tyder på en generell tilfredshet hos pårørende når de beskriver sitt møte med helsepersonell i Norge. De gir uttrykk for at de hadde tillit til helsepersonell, de var fornøyde med å få være tilstede, de var fornøyde med omsorgen som ble vist og de ville ikke tatt pasienten ut av institusjon for å kunne dø hjemme. Pårørende beskriver også opplevelser som jeg har valgt å tolke til at helsepersonell virka noe reservert og redd for å blande seg. Samtidig unnlot pårørende å melde egne behov, og virka redd for å være til bry i avdelinga. Sammenlagt gir dette noen utfordringer for kommunikasjon og samhandling mellom pårørende og helsepersonell. Det er sannsynligvis sammensatte årsaker til utfordringene nevnt ovenfor. Dette har jeg diskutert i refleksjons- og drøftingsdelen. Fenomenet med at verken pårørende eller helsepersonell vil være til bry for den andre kan ha røtter i en minoritet- og majoritetstankegang. Det kan virke som om begge parter trekker seg unna hverandre.

Abstract The immigrant population of Norway is relatively young. Prognoses show, however, that the number of elderly will significantly increase in the years to come. This means that there is likely to be a rise in the numbers of deaths occurring among various minority groups in Norwegian hospitals and nursing homes. The aim of this study has been to gather the experiences of Muslims who have had close family members in end of life care. There is a lack of knowledge regarding how Muslims experience their role as next of kin meeting health professionals in Norway. Greater insight into these experiences will be an important contribution to improving practice. The study is qualitative and based on in-depth interviews with eight Muslims who have experienced end of life care for their relatives in Norway. Data is gathered from several major cities in Southern Norway, and both first and second generation immigrants have contributed. The study discovers what may be interpreted as general satisfaction among relatives when describing their meeting with health professionals in Norway. They expressed their confidence in the health professionals. They were also satisfied with being allowed to spend significant amounts of time with their relatives while they were receiving end of life care. And they were satisfied by the care given and did not want to take their family member out of the institution to die at home. Relatives also described experiences that suggest they found health professionals occasionally reserved, while the relatives themselves appeared to be afraid of causing any disturbance in the ward. Overall, it appears that there are challenges in communication and interaction between next of kin and the health professionals. There are likely to be various reasons for these challenges. The issue that neither next of kin nor the health professionals want to disturb the other appears to be related to each group’s perceptions of the other, explained in the theory of minority vs majority; the two groups move away from each other.