| dc.description.abstract | Denne teksten er et forsøk på å stimulere debatten rundt sykehusenes fjerde oppgave: Pasientopplæring. Vi definerer begrepene helse, pasient og mestring. Dette settes i sammenheng med hvordan vi ser på forholdet mellom individ og samfunn. Videre prøver vi å se på pasientopplæring, og hvordan denne må sees i lys av målet om bedre helse og hver individuelle pasients situasjon.
Videre ser vi på begrepene Opplæring, kunnskap og læring; hvordan de henger sammen og hvordan vi definerer dem. Kunnskapssynet vårt er situert, det vil si at kunnskap ”sitter fast” i en sosial kontekst. Læring ser vi på som en aktiv prosess som defineres som produktet av motivasjon, avkoding og forståelse.
For å sette dette inn i en sammenheng benytter vi en sosiokulturell forståelse for læring. I denne forståelsen er hvordan redskaper formidler kunnskap sentralt. For å kunne modellere det vi berører senere introduserer vi det medierende triangel og aktivitetssystemer. Læringen blir videre knyttet opp til den nære utviklingssonen, og hvordan man kan legge til rette for læring ved å bygge stillas.
Videre argumenterer vi for en slik måte å tenke pasientopplæring på, og eksemplifiserer dette gjennom en modell der vi fordeler prosessene mellom individet og organisasjonen. Vi viser også hvordan man kan tenke seg kunnskap brukt som et felles verktøy for helsevesenet og pasienten, for å oppnå bedre helse. Vi peker også på viktigheten av å ta høyde for pasientens hverdag i pasientopplæringen.
Til slutt kommer vi med en skisse over hvordan man kan tenke seg en ansvarspyramide. Denne er ikke konklusiv, men et utgangspunkt for videre diskusjon. | en_US |
