«... til ogsaa i dette Fag at kunde faa drive min Næring ...». Hvordan og hvorfor jordmødre i Norge ble hjelpevaksinatører

Abstract

Oppgavens hovedanliggende er å belyse spørsmålet om hvordan og hvorfor jordmødre i Norge ble hjelpevaksinatører. Med bakgrunn i vaksinasjonshistorie og i dialog med samtidens kontekst, har oppstarten av undervisningen i vaksinasjon ved jordmorskolen i Christiania, blitt studert. Videre er prosessene i forkant av de første ansettelsene av jordmødre som hjelpevaksinatører i Hedemarken amt i perioden 1820-1847 undersøkt. Hovedkildene har vært arkivmateriale fra Riksarkivet og Statsarkivet i Hamar. Da jordmorskolen ble offisielt åpnet i 1818 var kukoppevaksinasjon en del av opplæringstilbudet til alle elevene ved skolen. I oppgaven spørres det om hva som var bakgrunnen for at dette ble en del av opplæringen og hvordan dette kom i gang. Det er ikke usannsynlig at beslutningen om å igangsette denne opplæringen ble tatt av skolen selv, uten påtrykk fra departementet. Dette kunne være inspirert av tilsvarende opplæring som foregikk i Sverige. Det har ikke vært mulig å finne støtte for en hypotese, utledet fra Anne Witz’ teori om lukningsstrategier og kjønn, om at dette var en del av en strategi i et profesjonsprosjekt. Det ser ut til at undervisningen var viktigere, enn at jordmødre skulle bli hjelpevaksinatører. I Hedemarken amt hadde en god del av de nyansatte jordmødrene ønske om å bli ansatt som hjelpevaksinatør. For skoleholdere og jordmødre kunne disse stillingene representere en betydningsfull ekstrainntekt, og det var konkurranse om jobbene. Til tross for at jordmødre i Hedemarken amt tok ulike initiativ og søkte ulike allianser, fikk ingen fast ansettelse som hjelpevaksinatører før etter at distriktslegene kom inn som nye aktører i ansettelsesprosessen på slutten av 1830-tallet. I oppgaven tilbakevises en gjeldende forståelse av at vaksinasjonens omfattende og relativt raske utbredelse i Norge skyldtes idealisme og innsatsvilje fra ulike grupper i befolkningen. Den nye historien som her fortelles, er at det etter 1811 manglet handlingsrom for frivillig innsats. I den grad jordmødre slapp til som vaksinatører, tjente de penger og ingenting tyder på at motivasjonen for å bli hjelpevaksinatør handlet om idealisme.

Abstract The main concern of the thesis is the question of how and why midwives in Norway became certified vaccinators. In dialogue with the contemporary context and vaccination history, the initial teachings of vaccination at the midwifery school in Christiania has been studied. Furthermore, the processes leading up to the first appointments of midwives as certified vaccinators in Hedemarken County in the period 1820-1847 have been examined. The main sources have been archival data from the National Archives and the Regional State Archives of Hamar. When the midwifery school opened in 1818, cowpox vaccination was part of the education. The thesis asks why this became part of the training, and how it started. It is likely that the decision to initiate this training was made by the school itself, without any pressure from the Ministry. This could be inspired by similar training in Sweden. It has not been possible to find support for a hypothesis, derived from Anne Witz's theory of closure strategies and gender, that this was part of a strategy of a professional project. It seems that the teaching was more important than midwives becoming certified and employed vaccinators. In Hedemarken County, several of the newly employed midwives also wanted employment as vaccinators. These positions could represent a significant extra income and there was a competition for the jobs between school teachers and midwives. Even though midwives in Hedemarken County took various initiatives and sought different alliances, no one was given permanent employment as certified vaccinators until after the district physicians participated in the recruitment process at the end of the 1830s. The thesis refutes a current understanding that the relatively rapid and widespread smallpox vaccination in Norway was due to idealism. The new story told here is that after 1811 there was no room for voluntary efforts. To the extent that midwives were allowed to function as vaccinators, they made money, and there is nothing to indicate that the motivation for becoming a certified and employed vaccinator was about idealism.