| dc.description.abstract | Vi lever i et digitaliseringssamfunn hvor alt kan gjøres på nett. Dette tillater oss i økende grad å kommunisere digitalt fremfor fysisk. Pandemien bidro også til å gi denne prosessen et ekstra dytt, da vi i isolasjon, karantene og nedstengt samfunn måtte støtte oss på ulike digitale plattformer og sosiale medium for å kommunisere med kjente og kjære. Sosiale medier er i stor grad en del av hverdagen til de fleste, men det er likevel også flere som ikke bruker det. Under pandemien ble spesielt de eldre ekstra isolert og beskyttet for viruset. Da det er flere i den aldersgruppen som ikke bruker sosiale medier, ønsker jeg å undersøke hvilket forhold de som både bruker det og ikke bruker det har til sosiale medier. Hvordan pandemien kan ha endret synet deres på bruken av sosiale medier, hvorvidt det nå er mer nødvendig enn før eller ikke. Derfor har jeg kommet frem til denne problemstillingen: “Hvordan er eldres forhold til sosiale medier - før og etter pandemien?”. Grunnen til at jeg ikke bruker ordet bruk i problemstillingen min, er for å ikke legge opp til at sosiale medier blir brukt av alle. Ordet forhold samler da både brukere og ikke-brukere til relevans for oppgaven, og viser dermed at jeg skal se på begge sidene av dette.
Jeg velger også å spesifikt sette søkelys på sosiale medier, da dette blir som en overordnet kategori. Innenfor dette går også ulike digitale verktøy, som en da må mestre for å ta i bruk sosiale medier. Derfor bruker jeg også mye relevant informasjon og forskning om digitale verktøy, som også kan knyttes opp mot sosiale medier og eldres forhold til det. | en_US |
