Profesjonsutøveren i møte med kognitivt svake foreldre og deres barn. En kvalitativ studie om hvordan emosjonell og praktisk omsorgsevne hos kognitivt svake foreldre kan styrkes

Abstract

Studiens overordnede mål har vært å utforske hvordan profesjonsutøverne møter og arbeider med kognitivt svake foreldre og deres barn, og hvordan de kan bidra til foreldrenes evne til tilstrekkelig emosjonell og praktisk omsorg. Kognitive svakheter kan være et tabubelagt og sensitivt tema som kan være vanskelig å snakke om, det kan oppfattes som en negativ stempling av en allerede svært sårbar gruppe. Studien er en beskrivende kvalitativ intervjustudie, med dybdeintervju som metode. Vi ønsket å finne svar på hvordan profesjonsutøverne møter foreldre med kognitive svakheter og deres barn for å bidra til tilstrekkelig omsorgsevne. Mentaliseringevne, forståelse for barns behov og språk er faktorer som kan ha betydning for omsorgsevnen. Økt kompetanse rundt tematikken kan bidra til bedre tilrettelagte hjelpetiltak og større forståelse for hvordan profesjonsutøverne kan møte kognitivt svake foreldre best mulig. For å underbygge dette vil vi se på teori som omhandler emosjonell og praktisk omsorg, relasjonskompetanse og å ta den andres perspektiv, kognitive funksjoner, og foreldrefunksjoner og mentalisering. Empiri hentet vi fra familievernkontor, senter for foreldre og barn og barneverntjenester i Norge. Dybdeintervjuene hjalp oss å komme «tett på» informantene, og sikret oss informantenes subjektive opplevelser, erfaringer og refleksjoner. Den kvalitative analysen av empirien kan gi leseren av studien økt kunnskap om det vi har undersøkt. Funnene viser både fellestrekk og ulikheter mellom instansene. Alle bruker samtalemetodikk og tilpasser måten de kommuniserer på etter kognitiv funksjon, både til foreldrene og barna. Det belyses at barneverntjenesten og, spesielt, senter for foreldre og barn har større muligheter til å tilpasse veiledning og oppfølging. Alle instansene er opptatt av å ta foreldrenes perspektiv, og å skåne barna for skyldfølelse eller informasjon som ikke er adekvat tilpasset. Informantene er enige om at tett oppfølging og praktisk veiledning av kognitivt svake foreldre kan ha god effekt. Studien konkludere med at profesjonsutøverne møter kognitivt svake foreldre på samme måte som de møter andre foreldregrupper. De er opptatt av å vise forståelse og å kunne hjelpe, men påpeker like fullt at de ikke alltid strekker til. Det er vanskelig å konkretisere årsaken til dette, men gjennom studien har vi sett at det kan være behov for arbeidsmetoder spesifikt rettet mot kognitivt svake forelder, og gjerne en annen instans enn barneverntjenesten som kan ta seg av oppfølging.

Abstract The main goal of the study has been to explore how professional practitioners meet and work with parents with intellectual disabilities and their children, and how they can contribute to the parents’ ability to sufficient emotional and practical care. Intellectual disabilities can seem like a taboo and a sensitive theme that can be difficult to talk about and it can be perceived as a negative stamping on an already vulnerable group of people. The study is a describing qualitative interview study with in-depth interview as method. We want to find the answer on how professional practitioners meet parents with intellectual disabilities and their children to contribute to sufficient caring ability. Mentalizing ability and understanding children's needs and language can be of great importance of caring ability. Increased competence about the theme can contribute to better tailored assistance measures and a better understanding of how professional practitioners can meet intellectual disabled parents the best possible way. To understate this, we want to have a look at theory regarding emotional and practical caring, relational competence and how to take the others perspective, intellectual functions, and parenting functions and mentalization. Our data material was found from family protection office, center for parents and children and child protecting services in Norway. The in-depth interview helped us to get close to our informants and to secure their subjective experience, knowledge and reflections. The qualitative analysis of our data can give the reader of this study increased knowledge about the theme. Our research shows both commonalities and differences between the agencies. All of the above use conversation methodology and adapt the way they communicate after maturity to both parent and children. It shows that children protecting services and, especially, centers for parents and children have a better opportunity to adapt guidance and follow-up. All agencies are concerned with taking the parents' perspective, and to spare the children guilt and information that is not adequately adapted. Our informants do agree that close monitoring and practical guidance of intellectual disabled parents shows good effect. The study concludes that the professional practitioner meets parents with intellectual disabilities the same way as they meet other parental groups. Professional practitioners are concerned to be understanding and being able to help but they point out equally that it is not always enough. It is difficult to specify the reason for this but throughout the study we have seen that there might be need for working methods that are specifically targeting intellectual disabled parents, and preferably another agency than child protecting services who can take care of the follow-up.