Medvirkning i samfunnsplanlegging og helsefremmende arbeid. Mellom politikk og realiteter

Abstract

Sammendrag Både planlegging og helsefremmende arbeid har det til felles at de omhandler overgripende samfunnsstrukturer og om utviklingspremisser som er kompliserte og sammensatte. I denne oppgaven har jeg sett at planlegging og folkehelsearbeid møttes blant annet gjennom et felles mål om styrket medvirkning. Gjennom å studere de to plansakene, har jeg sett eksempler på at det i praksis ikke nødvendigvis er samsvar mellom idealene og realitetene for medvirkning i planlegging etter plan- og bygningsloven. Erfaringene fra denne studien gir grunnlag for å si at det kan være utfordring med å oppnå idealene om medvirkning i samfunnsplanlegging etter plan- og bygningsloven. Oppgaven har belyst at det er en utfordring å kunne oppnå reel medvirkning i spørsmål der det er stor motsetting mellom nasjonale og lokale interesser, og at ønske om effektive planprosesser kan gå på bekostning av idealene om medvirkning fra befolkningen. Oppgaven avslutter med å argumentere for at en settingstilnærming til helsefremmende arbeid, kan være en aktuell tilnærming for å sørge for at planlegging etter plan- og bygningsloven kan fungere som et redskap for helsefremmende arbeid. Det betyr at en planprosess må ta mer utgangspunkt i de lokale behov, forutsetninger, ressurser og rammer som eksisterer for området eller samfunnet som blir berørt. En forutsetning for en slik tilnærming, er at medvirkning etter plan- og bygningsloven må utvikles mot en mer kommunikasjonsprosess, der man må ta høyde for å diskutere planenes langsiktige mål og åpne for en kritisk debatt om planens form og innhold.